Forrige dagen gikk jeg ned på badet for å ta meg en dusj.
Jeg var alene hjemme, så jeg lukket ikke døren helt igjen, men lot den være igjen så mye den kan være uten å være lukket.
Med andre ord. Døren var helt inntil. Nesten igjen.
Så sto jeg der da. Og dusjet.
Plystret litt. Sang litt.
Grublet litt på ting som skal skje. Ting som har skjedd.
Ja, jeg gjorde det som jeg tror er normalt å gjøre når man dusjer.
Plutselig synes jeg at jeg ser døren inn til badet bevege seg.
Jeg tørker en sirkel på glasset i dusjen, men ser ingenting. Døren er akkurat slik den var.
Jaja, tenker jeg, og dusjer videre.
Det går kanskje et minutt til, og når jeg da ser bort mot døren er den helt åpen.
– Hallo, roper jeg.
Ikke noe svar.
Jeg skrur av vannet for å høre om jeg hører noen, men nei. Det er helt stille. Og ingen svarer.
– Tove, spør jeg.
Nope. Ingenting.
Jeg tørker nok en sirkel i glasset rundt dusjen og ser ut på badet. Jeg ser ingenting.
Litt småskvetten skrur jeg av dusjen, skyver dusjdøren til siden og rasker til meg håndkleet.
Jeg tørker meg kjapt i ansiktet slik at øynene (og linsene) fungerer optimalt.
Og det er da jeg ser han.
Midt på gulvet.
Nasse.
